I helgen har jeg deltatt og holdt innlegg på Kvinnehelsedagene 2011, som ble arrangert av Norske Kvinners Sanitetsforening med støtte fra Tryg. Konferansen er et fantastisk initiativ fra NKS og en flott måte å styre oppmerksomheten mot kvinneforskningen i et kjønnsperspektiv.
Utfordringene knyttet til kvinners økende sykefravær er noe av det jeg personlig er mest interessert i. Ikke bare for vår egen organisasjons skyld, selv om vi selvsagt ønsker flest mulig friske medarbeidere – men også for samfunnet rundt oss. Jeg er, som jeg har skrevet tidligere på bloggen, svært opptatt av begrepet samfunnsansvar, og moderne samfunnsansvar handler om å finne vinn-vinn-situasjoner. Økt fokus på kvinners helse passer perfekt inn i dette perspektivet – det er bra for samfunnet og det er bra for Tryg – og vårt samarbeid med NKS gir oss god anledning til å bidra inn i arbeidet.
I februar var det en del debatt og medieoppmerksomhet omkring hvorfor kvinners sykefravær har økt de siste 30 årene, mens sykefraværet for menn har holdt seg noenlunde stabilt. Dette gjelder for alle yrker og kurven er dessverre stigende. Som forsikringsselskap registrerer vi også denne utviklingen. Foranledningen for debatten var en artikkel fra to SSB-statistikerne, Andreas Ravndal Kostøl og Kjetil Telles, om sammenhengen mellom sykefravær og kjønn. De fant at tradisjonelle forklaringer knyttet til morsrollen, økt yrkesdeltagelse, større andel av husarbeidet, større pliktfølelse eller lavere yrkesmoral ikke ser ut til å være tilfredsstillende forklaringer på det økte sykefraværet. Så hva kan da være årsaken?
Kan det være at det skjuler seg noen forklaringsfaktorer i alt det vi ikke vet om kvinners helse? Jeg tror det.
Mannen har vært regnet som ”Normalpersonen” innen medisinsk forskning. Derfor har det blitt forsket for lite på lidelser som rammer kvinner spesielt, og det blitt forsket for lite på kvinner som rammes av sykdommer som også rammer menn. For mange typer lidelser vet vi at det finnes kjønnsforskjeller. Dette gjelder for eksempel for hjerte- og karsykdommer, som er en av de hyppigste dødsårsakene for både kvinner og menn. For meg, som representerer en bransje der risikovurderinger står sentralt, er dette alarmerende fakta.
Ved hjerteinfarkt har kvinner ofte symptomer som er ansett som atypiske fordi diagnosestandarden hovedsakelig ble fastsatt på bakgrunn av forskning på menn. Dermed risikerer altså kvinnelige pasienter at sykdommen oppdages for sent. Det samme problemet finnes i forskningen på medisiner. Så hvis hjerteinfarktene oppdages i tide, så risikerer disse kvinnene likevel å bli feilbehandlet.
Jeg kjenner jeg blir ganske provosert av det fortsatt er slik i 2011!
Heldigvis er Norge et av de landene som har kommet lengst. Det har blitt opprettet flere sentre for kvinnehelse og det forskes stadig mer på kvinner. Denne utviklingen må fortsette. For uansett hva vi måtte mene om hva årsaken kan være til kvinners sykefravær, så er det vanskelig å være uenig i Kostøl og Telles konklusjon: Vi trenger mer kunnskap for å komme frem til gode tiltak som reduserer kvinners sykefravær.
Sendt av kfyllingen 
