Avisen Dagens Næringsliv var tidligere denne måneden i USA og snakket med forhenværende Vermont-guvernør Howard Dean om den amerikanske helsereformen. “Jeg ville tatt det norske systemet når som helst“, uttaler Dean tydelig entusiastisk til DN- journalisten. I dagens utgave av avisen har jeg fått slippe til med en liten kommentar til denne reportasjen:
Vi har et rettferdig helsesystem her i Norge og det skal vi være stolte av. Men: Likhetstanken løser ikke de store effektivitetsutfordringer vi har i vår helsesektor. Jeg mener at vi her i Norge kanskje har like mye å lære av det amerikanske helsevesenet, som omvendt. Begge sider kunne hatt godt av å jobbe for en helsesektor hvor bedre balanse mellom offentlig og private aktører bidro til bedre tjenester for alle.
Hovedutfordringen i både Norge og USA er den samme: Kostnader som stadig øker. En gjennomsnittlig amerikansk helseforsikring er beregnet til å bli nesten tre ganger så dyr de neste ti årene, rundt 30 000 dollar, og helseutgiftene utgjør nå 16 prosent av landets BNP (til sammenligning utgjør forsvarsutgiftene i USA 5 prosent av BNP). I Skandinavia sliter vi også med økende helseutgifter som forsøkes å løses med en jevn strøm av reformer. I Norge har regjeringen startet den store samhandlingsreformen hvor kommunal medfinansiering er et nøkkelpunkt. I Danmark har man forsøkt dette de siste 2,5 årene uten å lykkes nevneverdig. Nå vurderer den danske regjeringen faktisk å endre systemet igjen! Med andre ord; uavhengig av hvilken ytterkant man ligger på skalaen av privat eller offentlig drevne alternativer, er det ikke lett å finne en effektiv formel for et bedre helsevesen.
For å løse de voksende kostnadsutfordringene mener jeg den beste løsningen er at det offentlige og det private må samhandle bedre. Et marked dominert av private aktører som drives økonomisk av forsikringsbransjen, har helt klart for få incentiver til å tenke kostnadsbegrensende. Men et marked dominert av offentlige alternativer, trenger også noen å måle seg opp mot når det gjelder drift og effektivitet. Her kan private alternativer bidra med verdifull spesialistkapasitet, opplæringsressurser – og de kan også komme med gode innspill til smartere organisering og mindre administrasjon. Sånn sett kan de fungere som små fleksible testarenaer for fremtidens helsevesen. Poenget mitt er at offentlige og private helsetilbud ikke er motstykker, men bygger på hverandre.
Dagens helsedebatt bremses av gamle ideologiske kjepphester både i USA og Norge, og fortsetter å dra oss ut i ekstreme offentlige eller ekstreme private alternativer. Det merker vi ikke minst i debatten om private helseforsikringer, som med jevne mellomrom blusser opp her hjemme. Jeg ser frem til den dagen man kan legge fra seg den politiske prestisjen, og være noe mer pragmatiske i møte med de store helseutfordringene vi og resten av den vestlige verden står overfor. Det vil sluttbrukerne til syvende og sist sette stor pris på – på begge sider av Atlanteren!
Sendt av kfyllingen 
