Har vi blitt oss selv nok?

Jordskjelvet på Haiti har den siste tiden fylt nyhetssendingene på TV med reportasjer om mennesker som lider stor nød. Et allerede hardt prøvet folk ble over natten utsatt for en katastrofe det sannsynligvis vil ta årtier å komme seg over.

Riktig organisering av hjelpearbeidet er viktig for å komme folk som er blitt skadet eller hjemløse til unnsetning med det mest nødvendige; vann, mat, klær og ulltepper, samt medisinsk hjelp. Jeg forundres likevel over at det i Norge nesten er blitt viktigere å diskutere om de humanitære organisasjonene bør samarbeide bedre og opprette felles bankkonto, enn å fokusere på det enorme behovet for hjelp, og hva hver enkelt av oss nå kan og bør gjøre for folket på Haiti. Vurderingen er tydeligvis at det er mer publikumsvennlig med ledere fra Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp osv. som småkrangler litt i et studio, enn å stimulere til innsats og giverglede. Slik jeg ser det, er det viktig med begge deler; både et tett og godt samarbeid mellom de ulike hjelpeorganisasjonene og fokus på hva hver og en kan bidra med.

Heldigvis er det tatt mange initiativ for å vekke solidaritetsfølelsen med de mange som har mistet sine kjære og som lider på Haiti. Det arrangeres konserter og samles inn penger på nettet, på telefon og der folk handler eller møtes. Også i mange bedrifter er det startet Haiti-aksjoner. Hos oss i TrygVesta er det gått ut en appell til alle ansatte om å bidra økonomisk. Konsernledelsen har lovet at det beløpet som samles inn blant medarbeiderne skal bli doblet av selskapet. Samlet sender vi således rundt en halv million kroner til hjelpearbeidet.

Jordskjelvkatastrofen på Haiti kan i størrelse og omfang sammenlignes med tsunamien i Asia for vel fem år siden. Den gang ble vi følelsesmessig sterkt berørt fordi så mange nordmenn og folk fra våre naboland omkom som følge av kjempebølgene. Derfor bladde vi også villig opp for å hjelpe.

Innsamlingen denne gang har ikke skutt fart på samme måte. Riktig nok har regjeringen på fellesskapets vegne bevilget 200 millioner kroner til FN-organisasjonene som bistår med nødhjelp – og bra er det. Men kanskje er Haiti for langt borte til at nordmenn flest skal reagere? Kanskje er vi ”mettet” på bilder av mennesker som lider? Kanskje fører de medieskapte konfliktene mellom de ulike humanitære organisasjonene til en smule apati? Eller kanskje er forklaringen at vi er i ferd med å bli oss selv nok?

Jeg håper ikke det. I månedsskiftet desember/januar var jeg på privat feriereise til Tanzania. I tillegg til fantastiske naturopplevelser besøkte jeg også et barnehjem. Det var faktisk på nyttårsaften og vi hadde med oss ris som gave til de vel 50 barna. Opprinnelig hadde vi tenkt å ha med oss klær og leker som gaver, men vi forsto raskt at behovet var mer primært enn dette. Barnehjemmet får ikke statlige subsidier og de 14 ansatte er helt avhengig av å skaffe mat og annet livsnødvendig utstyr på egen hånd. Det ble en visitt som gjorde dypt inntrykk på meg. At det eksisterer mye fattigdom blant Tanzanias rundt 40 millioner innbyggere var ingen overraskelse. Men her fikk nød, på grense til sult, konkrete og sterke ansikter. Jeg ser stadig barnas fortvilte øyne for meg – og kommer til å gjøre det så lenge jeg lever.

Tanzania er et flott land med store naturressurser, men måten de bearbeider jorden på er med metoder vi brukte for 100 år siden. Arbeidet lider under mangel på organisering og mangel på kompetanse. Det er selvsagt viktig å gi humanitær hjelp, men det er vel så viktig å bidra til å utvikle landet. Det er lett å bli oppgitt og motløs; de er så mange og vi klarer ikke hjelpe alle. Men slik kan vi rett og slett ikke tenke – alle kan gjøre noe.

Etter reisen til Afrika og TV-bildene fra Haiti har jeg tenkt mye på forskjellene i verden, og hvor fantastisk godt vi har det her oppe i Det rike nord. Men rikdommen forplikter. Vi har ganske enkelt ikke lov til å bli oss selv nok.

Klima og menneskerettigheter – et tankekors

I forbindelse med FN-dagen i slutten av oktober var jeg invitert som foredragsholder på konferansen ”Klima og menneskerettigheter”, som ble arrangert av Bergen kommune. Temaet for mitt innlegg var det nye risikolandskapet vi står overfor som følge av endret klima, og hva dette betyr for oss som forsikringsselskap.

Verden forventer både flere og større værrelaterte katastrofer i årene fremover. Dette får også konsekvenser for forsikringsbransjen i form av skadehåndtering, risikovurderinger og premiefastsettelse. Når vi snakker om forsikring som samfunnsgode synes jeg imidlertid det er et tankekors at de som gjerne rammes hardest av naturkatastrofer, ikke er dekket gjennom noen forsikringsordning. Dette er dessverre en økende trend.

Vi ser nemlig at forskjellene mellom reelle tap og tap som er forsikret blir større og større. Et par eksempler understreker dette paradokset:

• 210.000 mennesker omkom i den store tsunamien i Asia julen 2004. Kun 1/10 av de økonomiske tapene var forsikret. 
• Problemstillingen gjelder imidlertid ikke bare i utviklingsland. Da orkanen Katrina rammet delstaten Louisiana i USA sommeren 2005 omkom drøyt 1.300 mennesker. Halvparten av de økonomiske verdiene som gikk tapt var ikke forsikret.

Jeg synes det er viktig å ha i bakhodet når vi snakker om forsikring som samfunns- og velferdsgode og hvilke utfordringer vi står overfor, at mange dessverre står utenfor denne ordningen. Det er et stort tankekors – og en åpenbar trussel på mange nivåer. Samtidig ligger det også betydelige muligheter i dette, ikke minst for den rollen den internasjonale forsikringsbransjen kan spille som pådriver i kampen mot klimaendringer og for klimatilpasning.

Modige mennesker

1. november ble årets Raftopris overrakt den 40 år gamle journalisten og menneskerettighetsaktivisten Malahat Nasibova fra Nakitsjevan (en selvstyrt republikk i Aserbajdsjan, dog uten landverts forbindelse med moderrepublikken).

Siden den første Raftoprisen ble delt ut i 1987, har stiftelsen flere ganger kommet Nobelkomitéen i forkjøpet med sine tildelinger, blant annet gjaldt dette både Shirin Ebadi fra Iran (Raftoprisen i 2001, Nobels fredspris i 2003 ), José Ramos-Horta fra Øst-Timor (Raftoprisen i 1993, Nobels fredspris i 1996) og Aung San Suu Kyi fra Burma (Raftoprisen i 1990, Nobels fredspris i 1991).

Jeg er imponert over det viktige arbeidet menneskene i Raftostiftelsen gjør, og jeg er stolt over at vi i TrygVesta har vært støttespiller for stiftelsen helt siden den ble etablert for over 20 år siden.

I TrygVesta bruker vi gjerne slagordet ”Det handler om å være trygg”.  Men tryggheten vi kanskje tar for gitt her i Norge og Norden, er slett ikke like selvfølgelig mange andre steder i verden. Da er det godt det finnes initiativ som Raftostiftelsen, som løfter frem modige mennesker som gjør en forskjell.